Jeg så en video der en av kokkene bak kokebokbibelen “Modernist cuisine” lager noe sabla stilig;  mikrobølgeovnsstekte urteblader. Jeg tenkte at dette måtte være überkult å pynte opp alle slags retter med, og så så det såre enkelt ut. Det skulle det vise seg å ikke være.

Jeg handlet inn en flott potte brønnkarse og plastfolie av den litt stødige, tykke typen. Stødig og tykk trodde jeg i hvertfall. Et stykke av denne folien ble spent over kantene på et fat og penslet med et tynt lag olje. Jeg brukte solsikkeolje for den tåler alt av påkjenninger jeg har klart å utsette olje for.

Nennsomt plukket jeg blad for blad av brønnkarsen, og fordelte de perfekt utover folien.  Så gikk jeg møysommelig over hvert eneste blad og penslet dem godt ned til folien, så de ble helt limt til plasten uten en eneste liten luftboble. Jeg tror dette kalles for kapilæreffekten men det er jeg ikke helt sikker på.

Riktig så fornøyd mef forberedelsene,  satte jeg montasjen inn i mikroen og stilte inn ti minutter på full guffe, 1000 watt. Synes du det hørtes mye og lenge ut for noen få gram urteblader?  Jeg og, men det var det videoen og oppskriften i boken sier.

Ti minutter senere sa det “pling” og jeg må innrømme at jeg ble riiiiimelig skuffet. Der hvor jeg hadde forventet å finne store fine og sprø, velsmakende urtebladchips, var det bare noen små unnselige grønne … rester. Som smakte omtrent slik det lukter under vifta på Grim kinamat, altså intens gammel frityrolje. Halvparten av bladene hadde dessuten smeltet seg gjennom folien og lå som triste kadaver på bunnen av fatet.

Jeg tror jeg må gå gjennom oppskriften en gang til eller to og forsøke med en annen type plast og olje.