Snakk med Sverkeli
OK. Den som er med pÃ¥ leken, fÃ¥r smake steken. Ã… blogge er en sosial greie som sorterer under konseptet “Web 2.0“, jeg innser det, selv om jeg i utgangspunktet hadde planer om Ã¥ kun skrive faglige saker her. Cavey, som har vært min moderatorkollega pÃ¥ Norsk Webforum i fem Ã¥r, har utfordret meg til Ã¥ skrive sju ting om meg selv. Sist vinter, mens bloggen min ikke var i bruk, fikk jeg tilsvarende utfordring av Bza. Jeg takker for utfordringen, men ikke uten videre. Jeg mÃ¥ ta en liten omvei.
Å skille mellom snørr og bart, er en kompetanse som er viktig når en rører sammen privatliv med yrkesliv. Det gjelder ikke minst når en opererer på en så offentlig tilgjengelig arena som internett. Like lite som man sitter på salgsmøter og forhandler frem store avtaler om leveranser og lirer av seg private opplysninger om seg selv og sin familie, skriver man private historier på en proff bloggside. Alt kan jo googles i all evighet, og tenk om du skulle søke jobb og din potensielle arbeidsgiver fant masse privat dilldall du ikke vil ha hengende ved deg som yrkesutøver. Ja, for sånn er det fatt. Internett er en tidsmaskin som man kan reise bakover tid med, bare se på Waybackmachine. Skumle saker. Brrrr.
Men hei, vent nå litt! Stopp en halv! Har jeg ikke allerede skrevet masse om Web 2.0, del.icio.us, Facebook, Twitter, Flickr og andre tjenester? Der skjer det jo unektelig en stadig sterkere svekkelse av skillelinjene mellom yrkesliv og privatliv. På min Facebookprofil er over halvparten av mine venner mennesker jeg først og fremst har møtt på jobb, og flere av dem har jeg aldri møtt i levende live, kun via diverse forum og andre internettkanaler.
Dessuten sitter jeg nesten hver kveld og kan ikke helt svare på om jeg er yrkesmann eller privat. Jeg sitter lett henslengt i sofaen, med PCen på fanget og gløtter av og til bort på en eller annen amerikansk TV-serie, drikker kaffe av Mikke Mus-kruset mitt, mens kjæresten min sitter i andre enden og gjør mye det samme. Av og til utveksler vi noen meninger om hva vi skal foreta oss til helgen, snakker litt om famile og venner, og hopper inn og ut av rollene som profesjonelle og private. Når folk sier at de jobber så og så mange timer i løpet av en uke, og spør meg hvordan det står til, får jeg problemer med å svare. Sannheten er at jeg ikke har peiling. Jeg teller ikke. Skillet mellom jobb og privatliv er høyst porøst, på grensen til usynlig.
Jeg er ikke alene om å ha det sånn. Blogging, chat, Facebook og andre nettversktjenester av typen Web 2.0 er i ferd med å bli et mer og mer vanlig verktøy også for bedrifter, og vi fortsetter der vi slapp når vi går hjem om kvelden og skrur på hjemmedataen. Riktignok er det noen som er svært skeptiske, og forbyr sine ansatte å blogge og bruke slike tjenester på jobben, mens andre snarere oppfordrer til slik virksomhet. Jeg er uten tvil mest begeistret for sistnevnte kategori. De skjønner åpenbart verdien av å la sine ansatte pleie sine nettverk, og ser at det er noe som kommer bedriften til gode. Jeg bruker f.eks. selv Facebook til å holde mitt nettverk der oppdatert på hva jeg driver med, ved å legge inn link til blogginnleggene mine og andre ting jeg finner, helt systematisk. Jeg klikker meg alltid inn på det mine venner på Facbook legger inn, og får på den måten større oversikt over hva de er opptatt med.
I all litteratur om opplevelsesindustri understrekes det at kreative yrker nærmest krever at skillet mellom jobb og privatliv reduseres. Kreativitet og stemplingsur gÃ¥r dÃ¥rlig sammen. Skal man skape noe som krever tankens kraft, enten det er en lÃ¥t, en powerpointprsentasjon, et maleri eller en webside, mÃ¥ man handle nÃ¥r de gode ideene kommer. Og veldig ofte kommer de ideene i samspill med andre mennesker, og like gjerne pÃ¥ fritiden som i arbeidstiden. En av mine virtuelle venner, Ine, som er webredaktør for KK, pÃ¥stÃ¥r jevnlig at hun interesserer seg for “mennesker som virker”. For meg betyr det mennesker som byr pÃ¥ seg selv. Mennesker som er entusiastiske, som brenner for noe, og som vil dele. Slike mennesker fÃ¥r som regel tilbake i rikt monn, noe som igjen gjør at de blir mer kreative, og fÃ¥r mer Ã¥ by pÃ¥.
Med en slik forståelse av hva et nettverk betyr, at det tillater mennesker å virke, å dele, og dermed også få, er hele hemmeligheten bak blogging, chat og web 2.0-tjenesters suksess. De nye sosiale nettverkene som i stor grad foregår via internett og sms er en fenomenal plattform for mennesker som virker. Slike nettverk er lynraske, effektive og holder ekstremt høy kvalitet. Les bare hva Øyvind Solstad som er redaktør for NRKbeta, opplevde da han skrev i profilen sin på Facebook at han ønsket seg en 28-timers klokke. Ungdom, som har vokst opp med en oppkoblet hverdag, har dette så langt under huden at det for dem er absurd å skulle skru av datamaskin og telefon på fritiden, og det nye generasjonsskillet handler for en stor grad om villigheten til å være tilgjengelig døgnet rundt.
Så ja, jeg tar utfordringen. Jeg byr på meg selv, i trygg forvisshet om at jeg i det lange løp antagelig får minst like mye tilbake, antagelig mer. For å øke verdien og underholdningsverdien, gjør jeg en liten vri på det hele. Jeg skriver åtte fakta, og ett av dem er ikke sant. Bruk kommentarfeltet nedenfor, og gjett hvilket!
Og i god bloggtradisjon sender jeg stafettpinnen videre til Simen og Espen. Dere er herved tagget.
Denne artikkelen var skrevet av Bjarne Sverkeli 3. oktober, 2007, i kategorien Web 2.0. Du kan følge med på kommenater via en RSS 2.0 feed. Du kan legge inn en kommentar, og legge inn trackback fra din egen hjemmeside.
Snakk med Sverkeli kjøres av
WordPress - 
RSS for Artikler
og RSS for kommentarer.
Legg siden til dine favoritter
Hm. Nr. 2 og 5 henger godt sammen. Men til 27?
Sikker på at 2, 4, 6, 7 og 8 er sanne.
Da er 1, 3 og 5 igjen.
Med 46 i sko sÃ¥ trenger man vel strengt tatt ikke skiene, bare skistøvlene… ;-) SÃ¥ da tipper jeg 5.
Jeg tipper at nr. 6 er jug (vill tipping). Jeg har ingen problemer med å tro at du var med i Speideren til du var 27 år (med mindre at sannheten er 28 år el.l.). Du kan jo ha vært Rover og speiderleder.
Da tipper jeg at pkt. 7 er løgn.
Jeg er ganske sikker pÃ¥ at den laksen ikke kan ha vært mer enn 12,1 kilo…. SÃ¥ jeg gÃ¥r for nr 3 ;-)
Kirsti hadde rett. Den største lakesn jeg har fått var vel ca seks kilo, og ble tatt på garn, så den regner jeg neste ikke med. Resten er så sant som det er sagt.
Av alle sannynligheter og usannsynligheter hadde jeg aldri trodd at du har hatt to bobler! Hvorfor i alle dager!? Men forøvrig er det jo veldig sjarmerende at Kirsti vant… :-)